Fødselspermisjon er et gode man opparbeider seg når man får barn. Det har tradisjonelt vært kvinnen som har tatt ut permisjon, for å være med barnet i sitt første leveår og oppover. Men med likestilling skal nå også pappaen ta ut permisjon. Noen kaller det pappapermisjon, andre fedrekvote.
Det skal være forbeholdt mor å ta ut permisjon de første seks ukene, men etter det kan far ta ut sin del. På denne måten får også far ta del i barnets første leveår i større grad enn man gjorde før i tiden.
Den gang var det større ulikheter mellom kvinner og menn, spesielt i arbeidslivet, og etter mange års likestillingskamp ble det satt mer fokus på problemet. Man fikk flere sosiale ordninger som barnehage, eldresenter og andre offentlige tjenester, som skulle gjelde for alle, og dermed kunne kvinner ta mer del i arbeidslivet og ta utdanning. En naturlig utvikling som ble mer og mer vanlig i den vestlige verden i løpet av 70-årene. En kritikk til skjevfordelingen som man ser i dag, kan sies å være at de nye arbeidsplassene som dukket opp, gjerne var sett på som kvinneyrker.
Sidestiller begge kjønn
Det er flott at vi har et samfunn som likestiller alle, enten de er kvinne eller mann, ung eller gammel. Det at man jobber for mer likestilling, kan også synes å være en kvinneforkjemper-agenda. For man kan tenke seg at pappapermisjonens omfang slik vi ser den i dag, kan være enda et steg i den stadige kampen om enda mer likestilling. Noen kan mene at kvinnekampen har gått for langt, og sågar at den kun handler om penger. I prinsippet fortrenger man mangfoldet i samfunnet, og det faktum at kvinner og menn er ulike i utgangspunktet. Denne debatten har mange innfallsvinkler og det er ikke enkelt å si hva som er den riktige løsningen.
Det som er ganske tydelig, er at mange unge menn og fedre er fullstendig innforstått med ordningen, og synes pappapermisjon er en selvfølge. For med pappapermisjon for også mennene få kjenne på det å være der fro den nyfødte, som tross alt er 100% avhengig av den foresatte.
Og etter den første perioden som er på 10 uker, kan mor og far bli enige om fordelingen av de siste 26 til 36 ukene, alt etter hvor lenge man velger å ta permisjon. Det som synes sikkert er at det fort kom ordninger for utbetaling av foreldrepenger da pappapermisjonen ble mer vanlig.
Likestilling utligner forskjeller
I et samfunn der det fortsatt er fokus på likestilling, vil pappapermisjonen være et tiltak for å utligne forskjeller. Dermed er den kommet for å bli, i den forstand at det ikke bare skal være et gode, men også en plikt far har til å bidra i barnets liv. Men man kan si at spørsmål rundt pappapermisjon er en velferdsproblematikk som ikke kan oppstå i alle typer samfunn. I andre samfunn har ikke utviklingen gått i den retningen som det har gjort i andre land, og hva som er grunnen til det kan diskuteres. Det kan handle om landets offentlige struktur er, religiøs overbevisning, velferdsgoder også videre.
Det man kan si er hvert fall at pappapermisjonen ikke er en dårlig utvikling, og at det at problematikken i det hele tatt finnes, tyder på et inkluderende og godt samfunn. Samtidig frigjør pappapermisjonen mors mulighet til å realisere sine karrieremål, i større grad enn før.
Samtidig skal man passe seg for at man ikke vasker ut de naturlige forskjellene som skaper dynamikk i forholdet mellom mann og kvinne.
Så lenge man har gode ordninger for slike sosiale velferdstjenester, har pappapermisjonen en plass for kommende generasjoner.
