Det er en lykke å bli foreldre til et lite barn. Et av verdens mirakler, skjer hver eneste dag et eller annet sted. At barn blir født er avhengig av at to mennesker finner hverandre og skaper vidunderet som skal komme til jorden. Det er en velsignelse og det beste som kan skje.
Men det er ikke alltid mor og far kan leve med hverandre og de går hver til sitt. Kanskje var de ikke ment for hverandre, og kanskje var det best slik. For det er ingen selvfølge at alt skal klaffe 100 % bestandig. Vi er mennesker som lærer, og det betyr at vi også gjør feil. En slik feil kan ende med et samlivsbrudd.
Selv om mor og far ikke bor sammen, skal de i prinsippet ha like rettigheter når det gjelder samvær med barnet, akkurat slik det ville ha vært uten samlivsbruddet. Men det er ikke alltid det blir slik. Pappapermisjon skal i grunn være med på å sikre at far fortsatt har samvær med barnet. Da er det viktig at foreldrene er enige og har god kommunikasjon.
Dårlig kommunikasjon kan være hovedårsaken til at ikke fedre får sett sine sønner eller døtre. Dårlig tid, flytting, lange avstander, dårlig økonomi. Alle er de ting som hindrer far og barn å være sammen.
Hvordan?
Så hva kan man gjøre for at man skal få mer tid sammen med barnet uten at noen av partene føler seg dårlig behandlet.
For det første må begge gå i en dialog med hverandre. Man trenger på ingen måte å blande inn noen utenforstående, selv om noen mener at man må kontakte familievernkontoret. De vil i alle samlivsbrudd der foreldrene har vært gift, ha et ord med i laget. Men til syvende og sist er det foreldrene som bestemmer. Da må de være voksne nok til å kunne snakke sammen og bli enige. Det er ikke slik at barnet skal være bare til mor, selv om mange mødre mener det. Og det er heller ikke slik at barnet uansett har det bra hos far. Man må se an situasjonen og komme til den løsningen som er best for barnet. En avtale er også til for at den kan endres over tid. Kanskje har far en annen arbeidssituasjon, eller mor trenger mer avlastning. Det er uansett ikke verdens undergang om man ser mindre til barnet, så lenge barnet har det bra.
Det som derimot ikke er bra, er dersom mor bruker alle etatene mot far, fordi de to ikke blir enige. Det er da viktig å kontakte familievernkontoret. De skal i utgangspunktet ikke være partiske, men være en objektiv meddebattant. De vil gi råd og komme med forslag til de beste løsningene. Dessverre viser det seg i mange situasjoner at de ikke er objektive, men overkjører far i samråd med mor.
Det er synd når verken mor eller far kan bli enige om hvilken fordeling som er akseptabel. Skal det bli en god løsning, er det beste om foreldrene ikke bor langt fra hverandre, slik at barnet ikke blir sendt hit og dit. Selv et lite barn vil ikke ha godt av det.
Noen menn vil ha stor innflytelse, mens andre synes det er greit at mor har barnet mest. Ser man på biologien er også dette kanskje mest naturlig. Det betyr ikke at menn ikke kan ta seg av barn like godt som kvinner kan. Som regel er god dialog og åpne sinn den beste måten å finne en god fordeling når barnet er i sine første leveår. Å skape mange problemer rundt dette vil bare gjøre hverdagen vanskeligere enn den kunne ha blitt.
