Pappapermisjonen er et gode man er heldige å ha i et land som Norge. Den strekker seg til 10 uker lovpålagt fri med barnet, mens en del av den gjenstående perioden fritt kan fordeles mellom mor og far. Dette er jo aktuelt fordi mor har tatt del i arbeidslivet, og har karrierer og arbeidsforhold å ta seg av. Selv om det for mange kan være en økonomisk fordel at begge foreldre kan ta ut permisjon, er det vel så mange som er takknemlig for tiden de får med barnet.
Men hvordan har pappapermisjonen forandret seg fra tidligere til nå og hvordan påvirker det både far og barn.
Pappapermisjonen før
Pappapermisjon ble første gang foreslått av Mannsrolleutvalget i 1991 og ble en realitet i 1993 da AP-regjeringen lov-påla alle fedre å ta 4 ukers lønnet permisjon. Dermed var pappapermisjon en realitet både til glede og motstand blant menn og tradisjonelle kvinner som ikke møtte endringen med positive holdninger.
Men det var store kvinnelige skikkelser som Grete Berget og Berit Brandt som blant annet stod i spissen for utviklingen allerede i 70¨årene. Argumentet var at fedre skulle få mer ansvar og et bedre forhold til barna mens mødrene skulle ut å ta utdanning og jobbe. Man fikk egne barnehager og en egne politikk som fremmet likestillingsspørsmål. Etter hvert fikk Norge sin første kvinnelige statsminister i Gro Harlem Brundtland og flere kvinnelige politikere.
For menn var dette en helt ny situasjon å venne seg til. Ikke bare skulle kvinner ut å tjene egne penger, de skulle også tvinge fedrene inn i huslige oppgaver istedenfor å gå ut med kamerater og spille kort om kveldene. Det gjør de også nå til dags, men nå oftere på nett og på casinospill. For mange var det vanskelig å løsrive seg fra arbeidet og fritiden med venner, og det ble vanskelig for arbeidsgiveren å klare seg uten arbeiderne som ble fedre. Men som alle endringer, så tar det tid før det fungerer. Etter en tid ønsket også menn ordningen velkommen, særlig når de så at det også var bra for det økonomiske.
Økonomien endret seg drastisk på 70-tallet:
Pappapermisjon nå
I dag er pappapermisjonen er etablert og god ordning som de fleste benytter seg av. Pappapermisjonen er noe fedre bruker for å få nærhet til barnet og sette seg inn i oppgavene som følger med. Samtidig skal denne tiden være fruktbar og ikke en periode der far sliter. Likevel er det mye som tyder på at både fedre og mødre ville hatt lenger pappapermisjon, enn de ti ukene som er lovbestemt. Mens fedre i gjennomsnitt ønsker 15 uker pappapermisjon, mener de fleste kvinner at andelen burde være 13 uker. Nå som det er mer allmenn akseptert at menn tar ut pappapermisjon, er også andelen som gjør det økt. Og fedre som har flere enn et barn vil også ønske å ta ut permisjon i større grad.
I dag er det også mange muligheter for at far og barn kan sosialisere seg og møte andre i samme situasjon. Kurs gjennom kommunen, hjelp hos NAV, forumet på internett som Babyverden og Far og Barn, og samlinger arrangert av enkeltpersoner eller interesseorganisasjoner. Det gjør at fedre har mye flere muligheter nå enn før til å delta i barnets liv og dele omsorgen og ansvaret med mor.
At mye har endret seg fra ordningens spede begynnelse til i dag, er noe man ikke kan komme bort fra. Bedre ordninger for permisjon fra arbeidet, med 100% lønn i permisjonen, bedre informasjon og hjelp gjør at pappapermisjonen ser en lys framtid. At pappapermisjon også er med på å sette fokus på likestilling, er heller ingen overdrivelse. Om størrelsen på permisjonen er riktig i forhold til mors andel kan sikkert diskuteres i mange år, men at den er kommet for å bli er nok ingen tvil. Norge er i så måte et foregangsland.
.
